Solskinnspresidenten som lurte Nobelkomiteen

Av Øivind Stenersen


Forside av boken Jakten på Nobels fredspris. Foto: Spartacus Forlag.

Høsten 2000 mottok den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung Nobels fredspris. Ved siden av presidentens kamp for demokrati og menneskerettigheter i hjemlandet var forsøket på å få til en fredelig gjenforening av de to koreanske statene den viktigste begrunnelsen bak utmerkelsen. "Solskinnspolitikken" (1) til Kim Dae-jung ble i samtiden sett på som et gjennombrudd i den fastlåste konflikten, først fremst fordi fredsprisvinneren hadde fått i stand et toppmøte med den nordkoreanske kommunistlederen Kim Jong-il. Det ble også ansett som positivt at familiemedlemmer fra Nord- og Sør-Korea, som ikke hadde sett hverandre siden Korea-krigen (1950-1953), fikk møte hverandre igjen. De følelsesladede møtene gjorde et sterkt inntrykk verden over.
Kim Dae-jungs fredspris ble svært godt mottatt internasjonalt. Han ble hyllet som "Asias Nelson Mandela", en modig mann som hadde våget å gå nye veier for å skape fred. Men det gikk ikke lenge før det ble reist kritikk mot fredsprisvinneren.

Donald Kirk og Kim Ki-sam

Mannen som først rettet et kritisk søkelys mot Kim Dae-jungs fredspris var amerikaneren Donald Kirk. Han er en av USAs fremste kjennere av sørøst-asiatisk politikk med Korea som spesialfelt. Som journalist fulgte han den sørkoreanske politikerens løpebane fra 1970-årene til han døde i 2009.
På begynnelsen av 2000-tallet gikk Kirk i gang med å skrive en biografi om den sørkoreanske fredsprisvinneren. Under arbeidet endret journalisten totalt sitt syn på presidenten. I starten så Kirk på Kim-Dae-jung som en modig demokratiaktivist i hjemlandet og som en internasjonal fredsforkjemper. Denne oppfatningen fikk imidlertid et grunnskudd da han i 2001 fikk kjennskap til at presidenten hadde betalt store pengebeløp for å få i stand det historiske toppmøtet med den nordkoreanske lederen Kim Jong-il. (2) Kirks kritiske holdning ble ytterligere forsterket to år senere da den sørkoreanske etterretningsoffiseren Kim Ki-sam avslørte at Kim Dae-jung ikke bare hadde tillatt korrupte pengeoverføringer som gjorde Nord-Korea bedre i stand til å utvikle atomvåpen. Ki-sam kunne også opplyse at den primære drivkraften bak presidentens ønske om å møte Kim Jong-il var å vinne Nobels fredspris. For å klare dette satte Kim Dae-jung i verk en hemmelig statsorganisert kampanje.
Kim Ki-sam mente at Kim Dae-jung hadde handlet umoralsk i strid med Sør-Koreas vitale sikkerhetsinteresser. Han valgte derfor å si opp jobben i etterretningstjenesten og søke politisk asyl i USA. (3) Fra 2006 innledet han et nært samarbeid med Donald Kirk om siste del av presidentbiografien. Den ble utgitt i 2009 med tittelen Korea Betrayed. Kim Dae Jung and Sunshine. Kim Ki-sam ønsket imidlertid å fortelle mer om den hemmelige fredspriskampanjen. Han fikk publisert en bok om temaet på koreansk (4), og sammen med Donald Kirk skrev han boken Kim Dae-jung and the Quest for the Nobel som ble publisert som e-bok av forlaget Palgrave MacMillan i 2013. På grunn av en trussel om injuriesøksmål valgte forlaget året etter å fjerne e-boken fra nettet, stoppe trykkingen av en papirutgave og si opp kontrakten med forfatterne. En forkortet og omdisponert utgave av boken med tittelen Jakten på Nobels fredspris ble i desember 2016 utgitt på norsk av Spartacus Forlag med støtte fra Fritt Ord.

Kildegrunnlaget for Jakten på Nobels fredspris
Forfatterne av Jakten på Nobels fredspris bygde i hovedsak sin framstilling på åpne koreanske kilder som ikke er oversatt til andre språk. De bestod av memoarer, TV-programmer og artikler fra aviser og nettsteder. I tillegg benyttet de seg av et stort tilfang av hemmelige dokumenter fra arkivet til det sørkoreanske etterretningsvesenet som Kim Ki-sam tok med seg da han reiste til USA i 2002. Dette kildegrunnlaget gir et bilde av en kampanje uten sidestykke i nobelhistorien.

Den unike fredspriskampanjen
Kim Dae-jung hadde helt fra 1980-årene satt seg som mål å vinne Nobels fredspris og ble nominert en rekke ganger uten suksess. Han var svært opptatt av vinne priser og utmerkelser som bunnet i et sterkt behov for å kompensere for at han ikke hadde formell utdannelse utover gymnaset. Før han klarte å skaffe seg prisen som han ønsket seg mest av alt, Nobels fredspris, hadde han mottatt et halvt dusin internasjonale utmerkelser. Blant de mest kjente var Bruno Kreisky-prisen, Philadelphias frihetsmedalje og Rafto-prisen.
Det var først da Kim Dae-jung ble valgt til president høsten 1997 at han fikk tilgang til et maktapparat som kunne skaffe ham Nobels fredspris. Det ble tatt i bruk i løpet av 1998 etter at det ble signalisert fra Nobelkomiteen at han lenge hadde vært en sterk kandidat. Samtidig fikk presidenten vite at hans innsats for menneskerettighetene ikke hadde vært bra nok og at sjansene for å vinne fredsprisen ville øke hvis han fikk til et gjennombrudd i forholdet til Nord-Korea.

NIS, OECA og FDL-AP
Utover i 1998 ble det satt i gang en storstilt kampanje for at Kim Dae-jung skulle vinne verdens mest prestisjefylte utmerkelse. Sentrum for arbeidet ble lagt til et nyopprettet organ i Det sørkoreanske etterretningsvesenet (NIS) med betegnelsen Kontoret for ekstern hjelp og samarbeid (OECA). På dette kontoret ble presidentens tidligere pressesekretær, Kim Han-jung, den store strategen i planleggingen og gjennomføringen av Nobelprosjektet.
Kim Han-jung arbeidet systematisk for å profilere presidenten som en forkjemper for demokrati og menneskerettigheter utenfor Korea. Til dette formålet ble det opprettet en egen organisasjon Forum for demokratiske ledere i det asiatiske stillehavsområdet (FDL-AP). Som visedirektør i denne organisasjonen fra juni til desember 1999 rettet Kim Han-jung mye oppmerksomhet mot Øst-Timor og Burma. Kim Dae-jungs regjering sendte økonomisk hjelp og en FN-styrke til Øst-Timor før fredsprisvinneren Ramos-Horta ble invitert til Seoul. Denne bistanden hadde til hensikt å få Ramos-Horta til å nominere presidenten til Nobels fredspris; noe han også gjorde.

Den svenske påvirkningskanalen
Kim Han-jung klarte å få den burmesiske fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi til å skrive et forord i Kim Dae-jungs bok Fra fengsel til president som ble utgitt på svensk høsten 1999. Utgivelsen av denne boken var et viktig ledd i en velorganisert propagandaoffensiv rettet mot Nobelstiftelsen i Stockholm.
I den første fasen av nobelkampanjen hadde sørkoreanerne stor tro på at direktøren for Nobelstiftelsen, Michael Sohlman, var i stand til å påvirke valgene av fredsprisvinnere i Den Norske Nobelkomite. En NIS-agent ble stasjonert ved Sør-Koreas ambassade i Stockholm med hovedoppgave å skape et positivt inntrykk av presidenten. Agenten spilte en nøkkelrolle i utgivelsen av presidentens bok og var en pådriver for å få jubileumsutstillingen om nobelprisene til Sør-Korea. Sohlman ble invitert til Korea, fikk møte presidenten og undertegnet en kontrakt om at utstillingen skulle sendes til Seoul med finansielle bidrag fra den sørkoreanske staten og storkonsernet Samsung. En nøkkelperson i kampanjens anstrengelser for å bearbeide Nobelstiftelsen var den svensk-koreanske legen Han Young-woo. Han var en nær venn av Michael Sohlman, hadde et stort nettverk innenfor den svenske samfunnseliten og var en nyttig informant for NIS.
Nobelprosjektet klarte å gjøre Sohlman sympatisk overfor Solskinnspolitikken, men det er usikkert om han i år 2000 prøvde å påvirke valget av prisvinner i Den Norske Nobelkomite indirekte slik sørkoreanerne ønsket. Det er imidlertid ikke utenkelig at Sohlman kan ha formidlet sine synspunkter til Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad. De møtte hverandre flere ganger før avgjørelsen ble truffet; både rutinemessig i nobelsystemet og som et ledd i forberedelsene til jubileumsutstillingen.

Hersvik, Bondevik, Ramstad, Stålsett og Lundestad
Lederen for Nobelprosjektet, Kim Han-Jung, sørget også for å bygge opp et nettverk av nordmenn som kunne påvirke Nobelkomiteen. Den sørkoreanske ambassadøren i Oslo med støtte av en egen NIS-agent fikk en nøkkelrolle i denne prosessen. De overleverte skriftlig materiale om Solskinnspolitikken, tok personlig kontakt og inviterte noen utvalgte til å besøke Sør-Korea.
Nobelprosjektet etablerte også et samarbeid med World View Rights Foundation som drev menneskerettighetsarbeid både i Sør- og Nord-Korea. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Stavanger med Rune Hersvik som generalsekretær. Han ble ansett som nyttig fordi han ga verdifull informasjon om det norske nobelsystemet og hadde kontakt med tidligere fredsprisvinnere som Mandela, Aung San Suu Kyi og Ramos-Horta. Hersvik arbeidet dessuten for å få til kulturutveksling mellom de koreanske statene og mellom Norge og Nord-Korea i form av konserter og kunstutstillinger. Kim Han-jung mente at slike tiltak ville styrke Kim Dae-jungs fredsprofil, og nordmannen ble forsøkt utnyttet som et forbindelsesledd til den nordkoreanske eliten. Hersvik hadde dessuten samarbeidet med Geir Lundestad om avviklingen av flere nobelkonserter, og hadde fått med SV-politikeren Erik Solheim og statsminister Kjell Magne Bondevik i ledelsen av World Rights Foundation.
Kim Han-jung finansierte et besøk av Hersvik og Solheim til Sør-Korea sommeren 1999 for å informere om Kim Dae-jungs engasjement for brobygging og menneskerettigheter. De var gjester under Michael Jacksons konsert i Seoul og deltok samtidig på en FDL-AP-konferanse om undertrykkelsen i Burma.
Kjell Magne Bondevik ble invitert til Sør-Korea i august 2000 for å få ham til å styrke inntrykket av at toppmøtet mellom Kim Dae-jung og Kim Jong-il hadde vært vellykket. Bondevik sa ja og var til stede under den første gripende gjenforeningen av splittede familier og kom med optimistiske uttalelser til journalister om mulighetene for en fredelig gjenforening av de koreanske statene slik Nobelprosjektet ønsket. På denne måten ble den tidligere statsministeren utnyttet som et viktig ledd i kampanjens systematiske påvirkning av norsk presse.
Nobelprosjektet utnyttet også Rafto-stiftelsen i Bergen som et instrument for å vinne Nobels fredspris for Kim Dae-jung. Flere fredsprisvinnere hadde blitt tildelt Rafto-prisen før de fikk nobelprisen, og gjennom kontakt med stiftelsens nestleder Jan Ramstad kan det se ut til at Nobelprosjektet klarte å overbevise beslutningstakerne i Bergen om å droppe en sterk konkurrent slik at Kim Dae-jung fikk Rafto-prisen for år 2000. I realiteten fungerte både Ramstad og Hersvik som informanter for den sørkoreanske etterretningstjenesten.
Direkte påvirkning av Den Norske Nobelkomite hadde høyeste prioritet i nobelkampanjen. Sørkoreanerne konsentrerte seg om komiteens sekretær Geir Lundestad og komitemedlem biskop Gunnar Stålsett. De to nordmennene mottok skriftlig materiale og utvekslet synspunkter om Solskinnspolitikken med Sør-Koreas osloambassadør og NIS-agenter. Det skjedde i møter på Nobelinstituttet, på restauranter og i middager i ambassadørens residens. Biskopen med frue avla dessuten et besøk i Sør-Korea finansiert av NIS.
De nøyaktige referatene fra de fortrolige møtene tyder på at flere av samtalene ble tatt opp med skjulte mikrofoner, og innholdet i dem er oppsiktsvekkende. Både Lundestad og Stålsett lot seg involvere i en meningsutveksling om innholdet i Solskinnspolitikken uten å være klar over at de ble forsøkt manipulert i en utspekulert kampanje. Lundestad hevdet i 2003 at det ikke hadde eksistert en lobby til fordel for Kim Dae-jung og at Nobelkomiteen tvert imot hadde blitt overdynget av brev som svertet den koreanske presidenten.
Det er ingen tvil om at Lundestad og Stålsett brøt Nobelkomiteens taushetsplikt om evaluering av fredspriskandidater. Lundestad røpet at Kim Dae-jung lenge hadde vært en aktuell kandidat, og han fortalte hva som skulle til for å styrke presidentens muligheter til å vinne fredsprisen. Stålsett lekket om egne og Nobelkomiteens vurderinger av Solskinnspolitikken, og han lot seg påvirke ved å besøke Sør-Korea og knytte nære forbindelser med sørkoreanske diplomater.

Avsluttende kommentarer

Den grundige dokumentasjonen som legges fram i Jakten på Nobels fredspris gjør det rimelig å hevde at Kim Dae-jungs kampanje må ha spilt en avgjørende rolle for Nobelkomiteens valg av fredsprisvinner i år 2000. Under ledelse av den dyktige strategen Kim Han-jung ble komiteen overbevist om at toppmøtet var et viktig skritt på veien mot koreansk forsoning og at den sør-koreanske presidenten hadde gjort en betydelig innsats i kampen for demokrati og menneskerettigheter i Burma og på Øst-Timor.
I tillegg til den direkte kontakten med komitesekretær Lundestad og komitemedlem Stålsett satset kampanjen på å mobilisere andre aktører med muligheter til fremme Kim Dae-jungs kandidatur. Det var de ledende politikerne Bondevik og Solheim, ledere for menneskerettighetsorganisasjonene World View Rights og Rafto-stiftelsen, eksperter i den utenrikspolitiske miljøet og utvalgte journalister. Ingen av dem ble klar over at de var brikker i et målbevisst spill. Det viser at kampanjens strenge krav til hemmelighold og diskresjon ble oppfylt.
Etter å ha gått av som president innrømmet Kim Dae-jung å ha samtykket i at det i samarbeid med Hyundai ble overført millioner av dollar til Nord-Korea før toppmøtet. Sammen med den humanitære hjelpen fra sør og Hyundais øvrige investeringer i nord ble nordkoreanerne bedre i stand til å utvikle atomvåpen. Ifølge beregninger utført av CIA brukte Nord-Korea ved årtusenskiftet omkring 1/3 av BNP til forsvarsformål.
Nordkoreanerne drev et uberegnelig dobbeltspill i slutten av 1990-årene. På den ene siden kjøpte de svensk boreutstyr for utgraving av underjordiske militæranlegg, skaffet seg kjernefysisk kunnskap fra Pakistan, utviklet stadig mer avanserte rakettvåpen og utførte fiendtlige operasjoner med ubåter mot naboen i sør. Samtidig åpnet de landet for utenlandske investeringer, tillot IEA-inspeksjoner av militære anlegg og forhandlet med USA om rakettprogrammet før de i 2000 sa ja til å møte den sørkoreanske presidenten.
Det kan ikke utelukkes at aksepten av toppmøtet var et taktisk trekk for å skaffe mer penger til en atomopprustning som kunne sikre regimets makt. Det er mulig at nordkoreanerne var klar over Kim Dae-jungs sterke ønske om å vinne fredsprisen og at toppmøtet ville hjelpe ham til å få den. Dette motivet kan med letthet ha blitt akseptert av Kim Jong-il så lenge han fikk godt betalt på forhånd og var innstilt på ikke å komme med vesentlige innrømmelser under forhandlingene.

Det er interessant å konstatere at avsløringene som kom fram under " Cash for Summit Scandal" i 2003 (5) og i Donald Kirks bok Korea Betrayed (2009) ikke ble fanget opp og diskutert i norske medier. Med unntak av historikeren Øivind Stenersen var det ingen norske journalister eller forskere som oppdaget Kirks og Kim Ki-sams e-bok Kim Dae-jung and the Quest for the Nobel (2013) før den ble fjernet fra nettet høsten 2014. Stenersen, som var i ferd med å revidere presentasjonen av Kim Dae-jung i Veggavisen på Nobels Fredssenter, lastet ned boken og tok kontakt med forfatterne for å kvalitetssikre innholdet. De ønsket en norsk utgave, og våren 2016 besluttet Spartacus Forlag å utgi boken med støtte fra Fritt Ord og redaksjonell bistand samt oversettelse av historikerne Øivind Stenersen, Asle Sveen og Ivar Libæk i Nobeliana.com. Jakten på Nobels fredspris skapte flere oppslag i norske medier da den ble utgitt i begynnelsen av desember 2016. NRK gav boken positiv omtale på nrk.no, i radio og TV. Nobelinstituttets direktør Olav Njølstad uttalte at "denne historien er så fantastisk at den er vanskelig å forestille seg i ens villeste fantasi", (6) og biskop Gunnar Stålsett slo fast boken er "et spiondrama av stor klasse" og at Kim Dae-jung aldri ville ha fått fredsprisen hvis komiteen hadde oppdaget kampanjen.(7) Både Njølstad og Stålsett la vekt på at valget av den sør-koreanske presidenten må forstås ut fra de samtidige svært positive vurderingene av solskinnspolitikken både blant politikere, utenrikspolitiske eksperter og i mediene. Dagbladet skrev på lederplass at Nobelkomiteen trengte tydelige etiske regler for hvordan medlemmene skulle opptre;(8) et utspill som Njølstad besvarte med at komiteen i 2014 og 2015 hadde innskjerpet regelverket knyttet til habilitet, taushetsplikt og korrupsjon.(9) I et intervju med Jan Ramstad i Bergens Tidende hevdet han at den sør-koreanske kampanjen ikke kan forklare at Kim Dae-jung fikk Rafto-prisen. Nye undersøkelser må til for å bekrefte om det var slik. (10)
I Jakten på Nobels Fredspris hevder Kim Ki-sam at Kim Dae-jung bestakk Nord-Korea for å få i stand toppmøtet sommeren 2000. Det enorme pengebeløpet var med på å gjøre det mulig for nordkoreanerne å skaffe seg atomvåpen "før heller enn senere". Den siste påstanden ble ikke diskutert da boken kom ut i Norge.

Fotnoter:

1. "Vinden og sola kunne ikke bli enige om hvem som hadde størst krefter. Derfor lot de en vandrer avgjøre hvem som hadde rett. Den som klarte å få av ham klærne var den sterkeste! Vinden prøvde først. Han blåste alt han kunne, men mannen trakk frakken tettere og tettere omkring seg, helt til vinden ga opp. Så var det solas tur. Den steg høyere og høyere på himmelen og varmet opp lufta, og ved middagstider orket ikke vandreren heten lenger. Han kastet av seg frakken og la seg i skyggen for å hvile. Dermed hadde sola vunnet kappestriden."
Denne fabelen av den greske vismannen Æsop ble ofte fortalt av Kim Dae-jung. Han benyttet fortellingen for å få fram hovedbudskapet i " Solskinnspolitikken".
2.http://www.nytimes.com/2001/01/31/news/point-mans-worries-will-hardliners-retaliate-the-south-korean-spy-chief.html
3. http://www.atimes.com/atimes/Korea/NA28Dg01.html
4. Kim Ki-sams bok Mitt vitnesbyrd om Kim Dae-jung og republikken Korea kom ut i 2010.
5. http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/2708405.stm
6. https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/NNFA56120616/06-12-2016#t=36m29s
7. https://www.nrk.no/urix/stalsett_-_-hadde-vi-visst-det-vi-vet-na_-hadde-ikke-kim-dae-jung-fatt-nobels-fredspris-1.13262773
8. http://www.dagbladet.no/kultur/nobelkomiteens-uutholdeligenbspletthetnbsp/65394109
9. http://www.dagbladet.no/kultur/etisk-regelverk-for-nobelkomiteen/65395290
10.http://www.bt.no/nyheter/Hemmeleg-program-for-a-gi-president-Raftoprisen-327406b.html